Å skrive på grensen

Om Sara Stridsbergs romaner.

“Jag skriver med blodet, köttet, hjärtat”

Kulturreportaget i P1, 13. Apr. 2019, Möt Sara Stridsberg – vinnare av Sverige Radios Romanpris 2019

Sara Stridsberg forteller til Sveriges radio at hun prøver å holde intellektet utenfor når hun skriver. At det blir en direkte linje fra hånda som skriver til teksten på skjermen. Den beskrivelsen stemmer godt med min egen opplevelse av hennes tekster – det er som om hun skufler materialet direkte fra hjertet.

Sara Stridsberg er for øyeblikket et stort navn innen nordisk samtidslitteratur og hennes siste bok Kjærlighetens Antarktis har fått strålende kritikker.

Under gir jeg en liten introduksjon til de andre bøkene til Sara Stridsberg. Hennes forfatterskap i sin helhet inneholder også skuespill og andre tekster, men i denne omgang tar jeg for meg romanene.

Mot tidevannet

Sara Stridsbergs debut Happy Sally kom ut i 2004 og på norsk i 2014. Her har vi en rammefortelling om en kvinne, Ellen, som bor sammen med mann og barn, og som er besatt av langdistansesvømming.  Hun har satt seg fore å krysse Den engelske kanal, akkurat som Sally Bauer gjorde i 1939, som første kvinnelige svømmer i Skandinavia. Inni denne rammefortellingen finner vi fortellingen om selve Sally Bauer, som forteller om sitt liv – hovedsakelig svømminga og kjærligheten.

Happy Sally er en bok som dunster av saltvann og undervannsplanter. Og det dunster også av en besatthet som etterhvert viser seg å være vanskelig å stoppe, og hvor mange ting risikerer å gå med i dragsuget. Vannet og kanalen har en magnetisk tiltrekning på Ellen som trekker i henne og som gjør at hun er villig til å satse høyt.  Til tross for et ganske mørkt tema også i denne, er Happy Sally en fryd og en nytelse å lese. Språket glitrer og forfører og du blir dratt inn, like oppslukt av det vakre og uimotståelige og det farlige ved havet som de besatte svømmerne.

Drømmen om en annen verden

Man kan si om alle Stridsbergs romaner at de tar utgangspunkt i noe virkelig, og bygger en fiksjon rundt det på en sånn måte at fiksjon og virkelighet og drøm glir inn i hverandre. Selv sier hun at hun ikke tror på skillet mellom fiksjon og litteratur. At virkeligheten er bygd opp av så mange fiksjoner, som vi lever i, og som dermed blir virkelighet for oss, og som et resultat blir de to vanskelige, om ikke umulige å skille. (Aschehougs Podcast, 20. Mars 2015, Nr. 3 – Sara Stridsberg, KUD – prisvinnere og Tronsmo)

Sara Stridsberg fikk Nordisk råds litteraturpris for sin andre roman, Drømmefakultetet, i 2007. Romanens heltinne, eller anti-heltinne, er beskrevet med utgangspunkt i den virkelige Valerie Solanas (1936 – 1988). Hun var amerikansk ekstremfeminist, prostituert, fyllik og stoffmisbruker. I boken tar Stridsberg utgangspunkt i det vi vet om henne, og deretter kjører hun på med fri fiksjon. Den narrative strukturen er ofte en dialog mellom Solanas og andre stemmer. Det kan være mellom Fortelleren og Valerie, de to som snakker sammen. Fortelleren som forsøker å få Solanas i dialog, samt gi henne aktelse og oppmuntring, og Solanas som snerrer irritert av forsøket mens hun durer avgårde på sin egen destruktive bolldoser-aktige måte. Her fins også samtaler mellom Valerie og doktoren hennes, mellom Valerie og moren Dorothy, mellom Valerie og påtalemyndigheten under rettsak. Dette utgjør en stor del av teksten, i tillegg til tilsynelatende autentiske utdrag fra sykehusjournaler, rettsreferater og politirapporter. Alt beskrevet gjennom et gnistrende språklig overskudd, hvor det veldig såre avløses av det rå og barske gatespråket.

 Drømmefaktultetet er ofte fornøyelig lesning, det ligger en rasende energi i teksten som vibrerer ut fra sidene, som faktisk er underholdende og gir en positiv energi. Helt i Valerie Solanas ånd, skulle man tro. Boka er overdrysset av masse beksvart humor som balanserer ut det enormt tunge stoffet.  Tilsammen tegner alle stemmene opp et portrett av en kompromissløs kvinne med en seig overlevelsesevne som kanskje ble født under uheldige omstendigheter, som kanskje var usedvanlig intelligent men misforstått, som kanskje var for mye for verden å håndtere. Som kanskje lyste for sterkt, ville for mye.

Valerie Solanas ble tatt opp av doktorprogrammet i psykologi og hun skrev det feministiske manifetstet SCUM (Society for cutting up men). Manifestet gikk kort sagt ut på å forklare hvordan all verdens problemer skyldes menn, som derfor bør utryddes. Solanas ble også kjent for å ha prøvd å drepe Andy Warhol. Sara Stridsberg oversatte manifestet i forbindelse med skrivingen av boka. Valerie Solanas døde i et fattigherberge i San Fransisco i 1988.

Portrettet av Valerie Solanas i Sara Stridsbergs penn er så sterkt at det tar pusten fra deg. Det er en hjerteskjærende, rå og uendelig øm beskrivelse av en tragisk skjebne og en bemerkelsesverdig kvinne. Stridsberg sier hun må elske sine karakterer, for å skrive om dem. Og det er nok det hun gjør også i dette tilfellet, hun har så mye kjærlighet for Valerie Solanas at det stråler ut fra teksten.

Defekt i intimiteten

“Det fins bara nu, det fins bara drömmen, det fins bara döden”

(Podcast for Svensk radio, P1, 29. Mars 2010, Sara Stridsberg i samtale med Hanna Carlander)

I Sara Stridbergs tredje roman tar hun utgangspunkt i Lolita-gestalten, fra Vladimir Nabokovs kjente Lolita fra 1955. Boken som vekte anstøt verden over på grunn av sitt tema, seksuelle overgep på barn, og ble blant annet forbudt i USA. Sara Stridsbergs ville undersøke mulighetene for å bli en voksen kvinne ut fra de forutsetningene som kunne tenkes ligge i en slik gestalt, og følge henne hele veien ut. Hun ville undersøke skammen i å bli en voksen kvinne – en falmende rose – hun ville følge Lolita hele veien til graven. Skrive den uskrevne fortellingen som Nabokov startet.

I Darling River (2011)er det fire historier som speiler hverandre. Det er Lo, som er 12 år, som er på en endeløs reise rundt med sin far i hans Jaguar, det er Dolores og elskeren Richard Schiller, det er den navnløse moren som forlater sin familie og som reiser rundt og oppsøker katastrofescener rundt om i verden, og det er en hunn-ape som blir dressert til å tegne med kullstift av en vitenskapsmann.

Sykdommen Stridsberg prøver å angripe i denne boken, blir en del av boken selv. Sara Stridsberg sier at hun kan bare skrive på den grensen. Darling River er like syk som den sykhet den beskriver, noe som forklarer at den er så vanskelig følelsesmessig å lese. Fordi den er så motsetningsfull, den er vakker og avskyelig på samme tid. Hun blotter sykdommen og gjør den synlig og håper på at leseren kan identifisere den sykdommen.

I Beckomberga gjør hun det samme – går inn i grenseoverskridelsen mellom det friske og det syke og forsøker å skrive fra det utgangspunktet i fortellingens form. Hun ønsker å nærme seg det utgangspunktet i en romanfigur og ikke som et gjenskapt minne. Stridsberg sier at hun vil ikke vil skrive det helt som det er, men mener det kun er historien som kan få til å dette perspektivet.

 Det litterære språket er ikke friskt, sier Stridsberg. Det er pervertert. Det har ikke noe med logikken å gjøre. At språkets førførelse, muligheten til løgn og forstillelse er det som hever litteraturen opp til det der nivået som logikken ikke når, som er kunsten.

I samme podcast snakker Stridsberg om de voldelige relasjonene i bøkene hennes og om at det finnes skjebner som inneholder vold som samtidig kan være lykkelig, sier hun. At volden kan bli en trøst, for noen, dersom den samtidig er din eneste inngangsport til kjærlighet og varme og omsorg.

Tilbake til galskapen

Beckomberga (2014) foregår for en stor del i og rundt mentalsykehuset med samme navn, som hadde sin storhetstid i velferdsstaten Sverige på midten av 1900 tallet. Sara Stridsberg sier at ideen til romanen opprinnelig kom som en ide om mennesker som en gang var innlagt, og som vender tilbake til institusjonen senere i livet. Hun så for seg en mann som står ved bygningen og ser inn, som står og trykker sine hender mot bygningen, “som om det slog ett slags hjärte där inne” (Aschehougs podcast Nr. 3 – Sara Stridsberg,  20. Mars 2015).

Men så var det tilfelle at hun selv har et personlig forhold til akkurat dette sykehuset, på grunn av at hennes far var innlagt der, og dermed ble det naturlig å ta dette med i boka.

Dermed blir Jackie som gestalt født, først og fremst som datteren til Jimmy (Jim) Darling. Jimmy blir funnet hardt medtatt i en snøfonn og innlegges på Beckomberga en vinterdag i 1945, og i årene som kommer tilbringer Jackie stadig mer tid her hun også.  Mesteparten av tiden i romanen er vi innenfor sykehusets rustrøde fasade eller i Klockhusparken som er friområdet rundt.

Vi får innblikk i Jimmys liv gjennom dialoger med overlegen Edvard, som han fester med i smug, med ekskona Lone som stadig må fly over store hav, men som alltid kommer tilbake, og med dattera Jackie, som alltid er der. Jackie vet at Jimmy alltid gjør det Jimmy vil, og kanskje ikke elsker noen, men alt Jackie vil er å være der for Jimmy. Hun blir kjent med de andre innsatte og forholder seg til dem, særlig kanskje til Paul.

Beckomberga er ytre sett en veldig trist historie, og den er mørk. Når man leser boka veksler det mørke og det lyse hele tiden, og det finnes alltid noe mørkt i det lyse og alltid noe lyst i det mørke. Og dette beskrives i et språk som gnistrer av poetisk overskudd. Stridsberg sier selv at hun tror hun kanskje på ordentlig ikke klarer å skille mellom lys og mørke.

Og kanskje er det derfor hun får til så stor skrivekunst, tenker jeg, at hun får meg til å se noe uendelig vakkert i det mørkeste mørke. Og å lure på om det skillet egentlig eksisterer.

Blodets frysepunkt

Ved starten av Kjærlighetens antarktis (2018), Stridsbergs siste og femte roman, møter vi hovedpersonen Kristina, i skogen, rett etter dødsøyeblikket. Det er den døde Kristina som fører ordet, til fortiden og fremtiden. Hun kretser gjennom romanen stadig tilbake til dette øyeblikket for drapet, med ulike detaljer lagt til. Hun ser på sin egen fortid og hun ser på livet slik hun etterlot det, og som lever videre uten henne.

Kristina er prostituert og rusmisbruker. Hun har to barn som hun har mista omsorgsretten til. Den eldste, Valle, ble tatt fra henne da han var 3 år, og den yngste ga Kristina selv fra seg idet han ble født.  Vi blir kjent med hennes historie, hennes barn, moren  Rahksa.

Stridsberg sier i Litteraturhusets podcast fra 1. februar 2019 hvor hun samtaler med Karin Haugen, at hun ville speile den sensasjonslystne krim-industrien som forherliger mannen som drapsmann og bruker døde kvinnekropper som statister og ofre. Stridsberg adresserer denne opptattheten av de døde kvinnekroppene fra krimindustrien. Det er som om hun sier: – Hvis du først har lyst til å se skal jeg ta deg med helt inn i ugjerningen og få deg til å se, på ordentlig, på nært. Hun fører leseren helt inn, helt til kanten av eksistensen.

Kristina vil ikke og kan ikke beskytte seg. Jeg fortjente det, jeg visste hva jeg gjorde, sier hun igjen og igjen; og til jegeren: – Gjør med meg det du vil. Stridsberg setter flombelysning på utsattheten og viser den frem. Hun skriver om de ansiktsløse som ikke kan forsvare seg, de som ikke har et eget rom, som er fratatt verdighet og beskyttelse, og som ikke kommer videre.

Det er noe radikalt humant med Sara Stridsberg sitt perspektiv som jeg ikke har funnet noe lignende av andre steder i litteraturen. Det finnes en etisk tyngde bak teksten og en politisk nerve som gjør at du ikke kan forholde deg likegyldig. Du er nødt til å stille spørsmål. På den måten er alle hennes bøker det jeg kaller bøker å tenke med. De snur opp-ned på spørsmålene eller besvarer dem fra en annen kant. Og det er gjort på en sånn måte at man føler at tankene som kommer ut av den prosessen, de har ingen andre lagt der. De er dine egne, men kanskje har du ikke sett det på akkurat den måten før. Hun manipulerer og forfører kanskje med språket, som er helt strålende, men når det kommer til den emosjonelle opplevelsen av teksten og den etiske stillingstakinga som følger med, så lar hun deg være helt alene.

Men det er ikke det som kommer først, dette er noe man får i tillegg, en heldig bivirkning. Det som kommer først, for meg i alle fall, er språket. Sara Stridsberg har et språk som er estetisk vakkert, det er kjølig analytisk, det friskt og uvant og svulmende poetisk uten å bli i nærheten av svulstig eller forslitt. Men mest av alt er det et språk det er godt å være i. Jeg mener jeg har lest et sted at hun ble betegnet som en trollkvinne med ord. Jeg kunne sagt noe lignende. Sara Stridsberg skriver bøker som får meg til å bli oppglødd, til å avbryte lesinga bare for å reise meg opp og fortelle nærmeste person, uavhengig om det finnes noen i rommet jeg sitter i, hvor bra dette er. Og så straks sette meg ned og lese videre.

Skrevet av: Anne Kristine Steien

Referanser/podcaster:

Litteraturhuset. 1. feb. 2019 – Sara Stridsberg og Karin Haugen om Kjærlighetens Antarktis

Kulturreportaget i P1, 13. Apr. 2019 – Möt Sara Stridsberg – vinnare av Sverige Radios Romanpris 2019

Aschehougs Podcast, 20. Mars 2015, Nr. 3 – Sara Stridsberg, KUD – prisvinnere og Tronsmo

Biblioteket, Sveriges radio, 20. Mar. 2010 – Sara Stridsberg om Darling River och Klassikerrummet om Leoparden av Giuseppe Tomasi di Lampedusa                                                                                                                                         


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..