En forfatter, to bøker

Alt må vike for natten (2012). Kort tid etter morens selvmord, får Delphine de Vigan utdelt en pris for sin siste bok. Forfatteren strever med å holde seg selv oppe samtidig som hun begynner på sitt neste bokprosjekt “å skrive sin mor”.  

Ved hjelp av et kildemateriale bestående av vitneutsagn fra morens søsken, gjennom film-snutter og fotografier, sin egen hukommelse, morens egne notater, og med en ikke ubetydelig skepsis til sitt eget prosjekt, tar hun fatt på fortellingen om sin mor og hennes familie. Resultatet er en hjerteskjærende, inderlig og tvers gjennom vakker fortelling om en familie som har så mye lys i seg og så mye fremgang, men som samtidig bærer på så mange mørke hemmeligheter og som virker hjemsøkt av dødsfall.

Er det mulig å rekonstruere de hullene i historien, eller i hukommelsen, det som ved uhell eller overlegg er tåkelagt? Kan man skrive sant om et annet menneskes liv? 

de Vigan går tilbake til Luciles barndom og forsøker å sette sammen et bilde av oppveksten som moren delte med sine åtte søsken. De utradisjonelle foreldrene Georges og Liane får man fort sansen for; de beskrives med innsikt og varme og gjør uslettelig inntrykk på leseren. Det ståkete og livsbejaende livet familien lever (i Paris i 1940-årene), er så lett å leve seg inn i. Det er så vakkert skrevet og beskrivelsene er så livaktige at man føler man er der i huset sammen med dem. Alle barna er sterke personligheter med hver sine særegenheter.  Lucile er barnet som er så oppsiktsvekkende vakker at hun blir fotomodell i ung alder. Hun er oppvakt og sjarmerende egensindig. Men hun blir mer og mer innesluttet og mutt etterhvert som hun vokser opp, og får en økende trang til å trekke seg tilbake. Senere i voksenlivet utvikler hun dype psykiske problemer. Hun blir på et tidspunkt diagnostisert som bipolar, og får psykotiske anfall livet gjennom. Hun blir avhengig av piller og alkohol og tar altså livet av seg i en alder av 61 år. Når var det det begynte å gå galt? Lå det i kortene helt fra starten eller var det noe som skjedde underveis?

“Familien min er legemliggjøringen av den mest støyende, utadvendte glede, med et uutslettelig ekko etter de døde og en gjenklang av katastrofe” 

Alt må vike for natten – Delphine de Vigan

I Underjordiske timer følger vi to parallelle liv i Paris. Det handler om Mathilde som etter å ha fornærmet sin sjef gradvis blir utstøtt fra sin betydningsfulle stilling i et stort konsern. Gjennom systematisk å bagatellisere og overse, manipulere og lyve skviser han henne ut etter alle kunstens regler uten at det er så mye verken hun eller de rundt henne kan gjøre med det. Hennes kollegaer blir som marionetter uten vilje eller reell mulighet til å hjelpe, og Mathilde blir stående ganske alene tilbake.  

Romanen handler også om Thibault som jobber som legevakt og konstant rykker ut til folk i nød. Han er opprinnelig en dedikert idealist i forhold til sin jobb som lege, men han mister sakte men sikkert følelsen av mening i storbylarmen. Både Mathilde og Thibault blir brikker i et meningsløst spill hvor reglene har blitt borte eller har blitt uforståelige. de Vigan tematiserer byen som ødeleggende kraft i denne boka. Byen har blitt en verkebyll som vanskeliggjør de gode og naturlige relasjonene og korrumperer det gode i menneskene. Menneskene lever i en evig labyrint hvor ensomheten er påtrengende, og veien ut ikke er synlig, og de blir også selv usynlige for hverandre. 

I begge disse romanene får vi fortalt rørende og engasjerende historier gjennom et vakkert språk. Alltid med en urovekkende klang i bakgrunnen, en klang som røper at tross den mest uregjerlige livskraft fins det krefter som trekker mot mørket og det destruktive, og det er høyst usikkert hvilke krefter som er sterkest.  

Delphine de Vigan har skrevet flere romaner etter 2012, blant annet D`apreés une histoire vraie (2015), som er oversatt til både engelsk, svensk og dansk, men foreløpig ikke i norsk oversettelse. Her fortsetter hun å tematisere grensedragningene mellom fiksjon og virkelighet. Undertegnede gleder seg til å lese!

Foto (øverst): Cappelen Damm.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..