Knirkelyder om natten

Har du noen gang hørt rare knirkelyder om natten og lurt på hva det er?  

Se for deg at du våkner en morgen og oppdager at alle de voksne er borte. Det er dette som skjer med Lucy Dyngerud. 

En dag våkner Lucy opp og finner ut at alle voksne har forsvunnet i løse luften! Det blir helt kaos i byen. Det er fest. Det er galskap. Alle ungene søler og roter og griser og rydder i allefall ikke opp etter seg. Mange barn syns det er kjempegøy at de kan gjøre hva de vil! Men Lucy vil heller finne ut hva som har skjedd.  

Hun har allerede mistet faren sin, og har ikke tenkt å la moren forsvinne også. Hun skal finne moren og ingen kan stoppe henne. 

Mens resten av ungene i byen springer rundt og er helt gale, legger Lucy en plan for å finne ut hva som har skjedd. Så, sent en natt, ser Lucy fire små, mystiske skapninger som knirker rundt på rommet hennes: GRYNT, GUFFE, KRAFS og SNØFT.  

Det er KNIRKERNE. Og de vet hva som foregår. 

«Knirkerne» kan lånes som ebok.

Å skrive på grensen

Om Sara Stridsbergs romaner.

“Jag skriver med blodet, köttet, hjärtat”

Kulturreportaget i P1, 13. Apr. 2019, Möt Sara Stridsberg – vinnare av Sverige Radios Romanpris 2019

Sara Stridsberg forteller til Sveriges radio at hun prøver å holde intellektet utenfor når hun skriver. At det blir en direkte linje fra hånda som skriver til teksten på skjermen. Den beskrivelsen stemmer godt med min egen opplevelse av hennes tekster – det er som om hun skufler materialet direkte fra hjertet.

Sara Stridsberg er for øyeblikket et stort navn innen nordisk samtidslitteratur og hennes siste bok Kjærlighetens Antarktis har fått strålende kritikker.

Under gir jeg en liten introduksjon til de andre bøkene til Sara Stridsberg. Hennes forfatterskap i sin helhet inneholder også skuespill og andre tekster, men i denne omgang tar jeg for meg romanene.

Mot tidevannet

Sara Stridsbergs debut Happy Sally kom ut i 2004 og på norsk i 2014. Her har vi en rammefortelling om en kvinne, Ellen, som bor sammen med mann og barn, og som er besatt av langdistansesvømming.  Hun har satt seg fore å krysse Den engelske kanal, akkurat som Sally Bauer gjorde i 1939, som første kvinnelige svømmer i Skandinavia. Inni denne rammefortellingen finner vi fortellingen om selve Sally Bauer, som forteller om sitt liv – hovedsakelig svømminga og kjærligheten.

Happy Sally er en bok som dunster av saltvann og undervannsplanter. Og det dunster også av en besatthet som etterhvert viser seg å være vanskelig å stoppe, og hvor mange ting risikerer å gå med i dragsuget. Vannet og kanalen har en magnetisk tiltrekning på Ellen som trekker i henne og som gjør at hun er villig til å satse høyt.  Til tross for et ganske mørkt tema også i denne, er Happy Sally en fryd og en nytelse å lese. Språket glitrer og forfører og du blir dratt inn, like oppslukt av det vakre og uimotståelige og det farlige ved havet som de besatte svømmerne.

Drømmen om en annen verden

Man kan si om alle Stridsbergs romaner at de tar utgangspunkt i noe virkelig, og bygger en fiksjon rundt det på en sånn måte at fiksjon og virkelighet og drøm glir inn i hverandre. Selv sier hun at hun ikke tror på skillet mellom fiksjon og litteratur. At virkeligheten er bygd opp av så mange fiksjoner, som vi lever i, og som dermed blir virkelighet for oss, og som et resultat blir de to vanskelige, om ikke umulige å skille. (Aschehougs Podcast, 20. Mars 2015, Nr. 3 – Sara Stridsberg, KUD – prisvinnere og Tronsmo)

Sara Stridsberg fikk Nordisk råds litteraturpris for sin andre roman, Drømmefakultetet, i 2007. Romanens heltinne, eller anti-heltinne, er beskrevet med utgangspunkt i den virkelige Valerie Solanas (1936 – 1988). Hun var amerikansk ekstremfeminist, prostituert, fyllik og stoffmisbruker. I boken tar Stridsberg utgangspunkt i det vi vet om henne, og deretter kjører hun på med fri fiksjon. Den narrative strukturen er ofte en dialog mellom Solanas og andre stemmer. Det kan være mellom Fortelleren og Valerie, de to som snakker sammen. Fortelleren som forsøker å få Solanas i dialog, samt gi henne aktelse og oppmuntring, og Solanas som snerrer irritert av forsøket mens hun durer avgårde på sin egen destruktive bolldoser-aktige måte. Her fins også samtaler mellom Valerie og doktoren hennes, mellom Valerie og moren Dorothy, mellom Valerie og påtalemyndigheten under rettsak. Dette utgjør en stor del av teksten, i tillegg til tilsynelatende autentiske utdrag fra sykehusjournaler, rettsreferater og politirapporter. Alt beskrevet gjennom et gnistrende språklig overskudd, hvor det veldig såre avløses av det rå og barske gatespråket.

 Drømmefaktultetet er ofte fornøyelig lesning, det ligger en rasende energi i teksten som vibrerer ut fra sidene, som faktisk er underholdende og gir en positiv energi. Helt i Valerie Solanas ånd, skulle man tro. Boka er overdrysset av masse beksvart humor som balanserer ut det enormt tunge stoffet.  Tilsammen tegner alle stemmene opp et portrett av en kompromissløs kvinne med en seig overlevelsesevne som kanskje ble født under uheldige omstendigheter, som kanskje var usedvanlig intelligent men misforstått, som kanskje var for mye for verden å håndtere. Som kanskje lyste for sterkt, ville for mye.

Valerie Solanas ble tatt opp av doktorprogrammet i psykologi og hun skrev det feministiske manifetstet SCUM (Society for cutting up men). Manifestet gikk kort sagt ut på å forklare hvordan all verdens problemer skyldes menn, som derfor bør utryddes. Solanas ble også kjent for å ha prøvd å drepe Andy Warhol. Sara Stridsberg oversatte manifestet i forbindelse med skrivingen av boka. Valerie Solanas døde i et fattigherberge i San Fransisco i 1988.

Portrettet av Valerie Solanas i Sara Stridsbergs penn er så sterkt at det tar pusten fra deg. Det er en hjerteskjærende, rå og uendelig øm beskrivelse av en tragisk skjebne og en bemerkelsesverdig kvinne. Stridsberg sier hun må elske sine karakterer, for å skrive om dem. Og det er nok det hun gjør også i dette tilfellet, hun har så mye kjærlighet for Valerie Solanas at det stråler ut fra teksten.

Defekt i intimiteten

“Det fins bara nu, det fins bara drömmen, det fins bara döden”

(Podcast for Svensk radio, P1, 29. Mars 2010, Sara Stridsberg i samtale med Hanna Carlander)

I Sara Stridbergs tredje roman tar hun utgangspunkt i Lolita-gestalten, fra Vladimir Nabokovs kjente Lolita fra 1955. Boken som vekte anstøt verden over på grunn av sitt tema, seksuelle overgep på barn, og ble blant annet forbudt i USA. Sara Stridsbergs ville undersøke mulighetene for å bli en voksen kvinne ut fra de forutsetningene som kunne tenkes ligge i en slik gestalt, og følge henne hele veien ut. Hun ville undersøke skammen i å bli en voksen kvinne – en falmende rose – hun ville følge Lolita hele veien til graven. Skrive den uskrevne fortellingen som Nabokov startet.

I Darling River (2011)er det fire historier som speiler hverandre. Det er Lo, som er 12 år, som er på en endeløs reise rundt med sin far i hans Jaguar, det er Dolores og elskeren Richard Schiller, det er den navnløse moren som forlater sin familie og som reiser rundt og oppsøker katastrofescener rundt om i verden, og det er en hunn-ape som blir dressert til å tegne med kullstift av en vitenskapsmann.

Sykdommen Stridsberg prøver å angripe i denne boken, blir en del av boken selv. Sara Stridsberg sier at hun kan bare skrive på den grensen. Darling River er like syk som den sykhet den beskriver, noe som forklarer at den er så vanskelig følelsesmessig å lese. Fordi den er så motsetningsfull, den er vakker og avskyelig på samme tid. Hun blotter sykdommen og gjør den synlig og håper på at leseren kan identifisere den sykdommen.

I Beckomberga gjør hun det samme – går inn i grenseoverskridelsen mellom det friske og det syke og forsøker å skrive fra det utgangspunktet i fortellingens form. Hun ønsker å nærme seg det utgangspunktet i en romanfigur og ikke som et gjenskapt minne. Stridsberg sier at hun vil ikke vil skrive det helt som det er, men mener det kun er historien som kan få til å dette perspektivet.

 Det litterære språket er ikke friskt, sier Stridsberg. Det er pervertert. Det har ikke noe med logikken å gjøre. At språkets førførelse, muligheten til løgn og forstillelse er det som hever litteraturen opp til det der nivået som logikken ikke når, som er kunsten.

I samme podcast snakker Stridsberg om de voldelige relasjonene i bøkene hennes og om at det finnes skjebner som inneholder vold som samtidig kan være lykkelig, sier hun. At volden kan bli en trøst, for noen, dersom den samtidig er din eneste inngangsport til kjærlighet og varme og omsorg.

Tilbake til galskapen

Beckomberga (2014) foregår for en stor del i og rundt mentalsykehuset med samme navn, som hadde sin storhetstid i velferdsstaten Sverige på midten av 1900 tallet. Sara Stridsberg sier at ideen til romanen opprinnelig kom som en ide om mennesker som en gang var innlagt, og som vender tilbake til institusjonen senere i livet. Hun så for seg en mann som står ved bygningen og ser inn, som står og trykker sine hender mot bygningen, “som om det slog ett slags hjärte där inne” (Aschehougs podcast Nr. 3 – Sara Stridsberg,  20. Mars 2015).

Men så var det tilfelle at hun selv har et personlig forhold til akkurat dette sykehuset, på grunn av at hennes far var innlagt der, og dermed ble det naturlig å ta dette med i boka.

Dermed blir Jackie som gestalt født, først og fremst som datteren til Jimmy (Jim) Darling. Jimmy blir funnet hardt medtatt i en snøfonn og innlegges på Beckomberga en vinterdag i 1945, og i årene som kommer tilbringer Jackie stadig mer tid her hun også.  Mesteparten av tiden i romanen er vi innenfor sykehusets rustrøde fasade eller i Klockhusparken som er friområdet rundt.

Vi får innblikk i Jimmys liv gjennom dialoger med overlegen Edvard, som han fester med i smug, med ekskona Lone som stadig må fly over store hav, men som alltid kommer tilbake, og med dattera Jackie, som alltid er der. Jackie vet at Jimmy alltid gjør det Jimmy vil, og kanskje ikke elsker noen, men alt Jackie vil er å være der for Jimmy. Hun blir kjent med de andre innsatte og forholder seg til dem, særlig kanskje til Paul.

Beckomberga er ytre sett en veldig trist historie, og den er mørk. Når man leser boka veksler det mørke og det lyse hele tiden, og det finnes alltid noe mørkt i det lyse og alltid noe lyst i det mørke. Og dette beskrives i et språk som gnistrer av poetisk overskudd. Stridsberg sier selv at hun tror hun kanskje på ordentlig ikke klarer å skille mellom lys og mørke.

Og kanskje er det derfor hun får til så stor skrivekunst, tenker jeg, at hun får meg til å se noe uendelig vakkert i det mørkeste mørke. Og å lure på om det skillet egentlig eksisterer.

Blodets frysepunkt

Ved starten av Kjærlighetens antarktis (2018), Stridsbergs siste og femte roman, møter vi hovedpersonen Kristina, i skogen, rett etter dødsøyeblikket. Det er den døde Kristina som fører ordet, til fortiden og fremtiden. Hun kretser gjennom romanen stadig tilbake til dette øyeblikket for drapet, med ulike detaljer lagt til. Hun ser på sin egen fortid og hun ser på livet slik hun etterlot det, og som lever videre uten henne.

Kristina er prostituert og rusmisbruker. Hun har to barn som hun har mista omsorgsretten til. Den eldste, Valle, ble tatt fra henne da han var 3 år, og den yngste ga Kristina selv fra seg idet han ble født.  Vi blir kjent med hennes historie, hennes barn, moren  Rahksa.

Stridsberg sier i Litteraturhusets podcast fra 1. februar 2019 hvor hun samtaler med Karin Haugen, at hun ville speile den sensasjonslystne krim-industrien som forherliger mannen som drapsmann og bruker døde kvinnekropper som statister og ofre. Stridsberg adresserer denne opptattheten av de døde kvinnekroppene fra krimindustrien. Det er som om hun sier: – Hvis du først har lyst til å se skal jeg ta deg med helt inn i ugjerningen og få deg til å se, på ordentlig, på nært. Hun fører leseren helt inn, helt til kanten av eksistensen.

Kristina vil ikke og kan ikke beskytte seg. Jeg fortjente det, jeg visste hva jeg gjorde, sier hun igjen og igjen; og til jegeren: – Gjør med meg det du vil. Stridsberg setter flombelysning på utsattheten og viser den frem. Hun skriver om de ansiktsløse som ikke kan forsvare seg, de som ikke har et eget rom, som er fratatt verdighet og beskyttelse, og som ikke kommer videre.

Det er noe radikalt humant med Sara Stridsberg sitt perspektiv som jeg ikke har funnet noe lignende av andre steder i litteraturen. Det finnes en etisk tyngde bak teksten og en politisk nerve som gjør at du ikke kan forholde deg likegyldig. Du er nødt til å stille spørsmål. På den måten er alle hennes bøker det jeg kaller bøker å tenke med. De snur opp-ned på spørsmålene eller besvarer dem fra en annen kant. Og det er gjort på en sånn måte at man føler at tankene som kommer ut av den prosessen, de har ingen andre lagt der. De er dine egne, men kanskje har du ikke sett det på akkurat den måten før. Hun manipulerer og forfører kanskje med språket, som er helt strålende, men når det kommer til den emosjonelle opplevelsen av teksten og den etiske stillingstakinga som følger med, så lar hun deg være helt alene.

Men det er ikke det som kommer først, dette er noe man får i tillegg, en heldig bivirkning. Det som kommer først, for meg i alle fall, er språket. Sara Stridsberg har et språk som er estetisk vakkert, det er kjølig analytisk, det friskt og uvant og svulmende poetisk uten å bli i nærheten av svulstig eller forslitt. Men mest av alt er det et språk det er godt å være i. Jeg mener jeg har lest et sted at hun ble betegnet som en trollkvinne med ord. Jeg kunne sagt noe lignende. Sara Stridsberg skriver bøker som får meg til å bli oppglødd, til å avbryte lesinga bare for å reise meg opp og fortelle nærmeste person, uavhengig om det finnes noen i rommet jeg sitter i, hvor bra dette er. Og så straks sette meg ned og lese videre.

Skrevet av: Anne Kristine Steien

Referanser/podcaster:

Litteraturhuset. 1. feb. 2019 – Sara Stridsberg og Karin Haugen om Kjærlighetens Antarktis

Kulturreportaget i P1, 13. Apr. 2019 – Möt Sara Stridsberg – vinnare av Sverige Radios Romanpris 2019

Aschehougs Podcast, 20. Mars 2015, Nr. 3 – Sara Stridsberg, KUD – prisvinnere og Tronsmo

Biblioteket, Sveriges radio, 20. Mar. 2010 – Sara Stridsberg om Darling River och Klassikerrummet om Leoparden av Giuseppe Tomasi di Lampedusa                                                                                                                                         

Barnas påskeferie

Nå er det snart påskeferie og vi hadde gledet oss til mange morsomme aktiviteter på biblioteket med masse barn! Dessverre kan vi ikke møtes på biblioteket, men morsomme aktiviteter kan vi allikevel ha! Vi har samlet forslag for deg til ting som du kan gjøre hver dag i påskeferien. Les gjerne gjennom dem sammen med en voksen! 

Lørdag 4. april: Kreativ lørdag!  

Følg med på våre sosiale medier, vi kommer opp med noe gøy for deg! 

Søndag 5. april: Les/hør en bok med BookBites! 

Visste du at du kan låne bøker selv om du ikke kan komme til biblioteket? Last ned appen “BookBites” og med bibliotekkortet ditt kan du låne masse spennende bøker som du kan lese eller høre! Og har du lyst til å sende oss en bokanbefaling til biblioteket@tromso.kommune.no som vi kan dele med andre barn og ungdom? Gjør det! 

Mandag 6. april: Gøy med snø! 

Nå ligger det masse snø ute, så vi må bare ta oss en tur ut! Hva liker du best? Ake eller lage en snømann? Eller kanskje du har lyst til å lage et lekekjøkken i snøen? Det er masse morsomt man kan lage av kram snø. Kanskje du kan invitere foreldrene dine med på lekerestaurant? 
Du kan også:

  • Spille Tre på rad i snøen 
  • Lage snøfigurer (det finnes så mye mer enn snømannen!) 
  • Lage en snøhule i hagen 
  • Ha snøballkrig! 
  • Lage snøengler 
  • Hjelpe til å måke snøen 
  • Gå på ski 
  • Skrive hemmelige beskjeder i snøen 
  • … og så mye mer! 

Tirsdag 7. april: Vi baker! 

Hey, vi kan ikke bake på biblioteket, men hjemme hos deg kan du gjøre det! Men pass på at en voksen er med og vet hva du holder på med 🙂 

Hva kan du bake? Det er mange fine oppskrifter, prøv for eksempel å lage sjokoladekake! Denne oppskriften her *klikk* er superenkel og det er en god sjanse for at dere har alle ingredienser hjemme! 

Onsdag 8. april: Minecraft-turnering! 

Velkommen til Minecraft byggekonkurranse med Bibliogames! Kl 17:00 møtes vi på Discord, turneringen begynner kl 17:30! Du må være påmeldt for å kunne delta. 

Ikke påmeldt? Det finnes likevel mye gøy med Minecraft du kan finne på: Du finner ulike Minecraft-aktiviteter på Minecraft sin nettside: https://www.minecraft.net/en-us/marketplace/education Inntil 30. juni er alle disse gratis på grunn av koronaviruset! 

Torsdag 9. april: Skriv et brev! 

Nå som vi ikke kan møtes så lett, er det fint å skrive brev! Fordi har du noen gang fått et håndskrevet brev som er skrevet bare for deg? Dette er kjempemoro! Ta litt papir og skriv et brev til en venn, noen i familien eller kanskje biblioteket? Bruk gjerne din favorittpenn og dekorer brevet etterpå! Kanskje du vil sende med en tegning? 

Fredag 10. april: Vær en forsker! 

Egentlig skulle vi ha hatt besøk av Nordnorsk vitensenter og lage masse kule ting og ha en del eksperimenter. Men vent litt, du kan fortsatt ha masse morsomme eksperimenter! Sjekk nettsiden til Nordnorsk vitensenter: https://nordnorsk.vitensenter.no/ressurser 

Lørdag 11. april: Kreativ lørdag!  

Følg med på våre sosiale medier, vi kommer opp med noe gøy for deg! 

Søndag 12. april: Tegnesøndag! 

Tegn en ugle, tegn en koalabjørn, tegn mye gøy! Sjekk ut Kunstnerknopp sine videoer *klikk* som forklarer deg hvordan du kan tegne søte dyr og annet! 

Mandag 13. april: Vær fotograf! 

Har dere et kamera eller mobiltelefon hjemme? Vær fotograf for en dag! Ta bilder av alt som har bokstaven “T” (slik som “Tromsø”) og bokstaven “B” (slik som “bibliotek”) i navnet! Har du og foreldrene dine lyst til å legge ut bilder på sosiale medier? Tagg gjerne bildene med #biblioteksfotograf eller vis oss dine bilder per epost: biblioteket@tromso.kommune.no  

Biblioteket viser fram de fineste bildene vi har fått tilsendt! 

På vei mot toppen

16 år gamle Bris drøm er å bli rap-artist. Faren hennes var en kjent rapper som ble drept av en konkurrerende gjeng. Vi er i et forstadsområde befolket av fattige, afroamerikanske familier. Ikke alle er like fattige som Bri.

Etter farens død fant moren til Bri trøst i rusen. Hun ble narkoman, og Bri og storebroren bodde flere år hos besteforeldrene. Bris utgangspunkt er med andre ord ikke det beste.

Men hun har en drøm om å bli rapper selv, og hun er virkelig god til det. Hun har gode tekster og når hun konkurrerer med andre er hun suveren. Men hva skjer når andre misforstår tekstene og ordene hennes?

Jeg er så ekspressiv

At jeg blir kalt aggressiv

Hun opplever at ordene hennes blir oppfattet og tolket feil. At hennes ord blir brukt som en oppfordring til vold. Og av foreldre og andre voksne blir hun sett på som en gangster som de ikke vil at deres barn skal være sammen med. Samtidig har familien hennes allerede opplevd at faren ble drept og de er redd for at det samme kan skje med Bri.

Men Bri har bestemt seg. Hun vil nå toppen. Hun vil bli tidenes største rapper. Hun må bare finne ut hvem hun er og hvem hun vil være. Den stereotype sinte afroamerikanske ungdommen, eller en mildere utgave som ikke kjennes helt som henne selv.

På vei mot toppen er en historie om å kjempe for sine drømmer – mot alle odds. En historie om en sterk jente som også har sine svake sider. Om den desperate virkelighet som mange fattige, svarte familier opplever i dagens USA. Og om musikk.

På vei mot toppen av Angie Thomas finner du som e-bok i Bookbites

Omtale: Tove Nilsen

Killerinstinkt

En dag Even kommer til skolen blir han møtt av et folkehav av elever, lærere, politifolk og ambulansearbeidere. Skolen er sperret av med rød og hvit tape, og ryktet om hva som har skjedd sprer seg i folkemassen som ild i tørt gress. Noen har blitt drept inne på skolen. 

Det viser seg at Evens eks-kjæreste Mari er en av de to drepte. Even fikk aldri svar på hvorfor Mari slo opp med han to dager tidligere, og nå er han hovedmistenkt i drapssaken. Etterpå følger et rettsdrama hvor det fort blir tydelig at ulykken som tok livet av faren hans ti år tidligere er viktig for etterforskningen, og det blir stadig vanskeligere for Even å vite hvem han kan stole på. Hvor godt kjenner vi egentlig menneskene vi har rundt oss? 

Killerinstinkt av Thomas Enger, vinner av Uprisen 2018
Bokomtale av Iselin Toresen 

Det siste mennesket

Boka «Det siste mennesket» foregår i en ikke så altfor fjern fremtid. Robotene har utryddet menneskene, og den tolv år gamle roboten XR_935 synes det er helt greit. Uten menneskene er det ingen kriger, ingen forurensning, ingen kriminalitet. Samfunnet består av roboter, de har klare oppgaver, og alt går glatt og effektivt. 
 
Helt til den dagen XR oppdager noe umulig: Menneskejenta Emma. Hele livet har XR blitt fortalt at mennesker er onde og at verden er et bedre sted uten dem. Men Emma virker ikke ond – hun virker redd. Og hun trenger hjelp.  

Hun forteller at hun er den siste av en gruppe mennesker som har levd de siste 30 årene i en bunkers under jorda. Emma har aldri vært ute av bunkeren før, men plutselig ble alle i bunkeren syke, og Emma er den eneste overlevende. Like før foreldrene hennes døde ga de henne et kart med et kryss på og sa at hun måtte dra dit for å finne medisin.  Nå trenger hun hjelp av XR til å finne veien.

«Det siste mennesket» er en humoristisk, spennende og varm historie om et uvanlig vennskap.

Lån boka i BookBites.

Fotball og hverdag

Fredrik står foran sitt livs viktigste fotballkamp, NM finale gutter 16 mellom Brann og Rosenborg. Det eneste han trenger å gjøre for at proffdrømmen skal bli en realitet er å herje høyrekanten som vanlig, men når han skal til å plukke opp den faste nr. 9 trøyen sin har allerede en av de andre lagkameratene hans tatt den på seg. Treneren tar han med ut på gangen for å snakke, og uten forvarsel blir hele planen snudd på hodet. 

Bare spille ball er mer enn en bok om fotball, det handler om å klare seg i en hverdag med familiekonflikter og en fraværende far, vanskelige vennskapsforhold, prestasjonspress og ikke minst savnet etter en tid der alt var enklere, da det bare handlet om å spille ball. 

Vinner av Uprisen 2019 
Bokomtale av Iselin Toresen